Å være ansatt i et fellesskap

De fleste har en jobb, og mange begynner nå etter hvert å komme tilbake til denne etter permitteringer. For noen må det nå gjøres store endringer og tiltak for å få oppstarten bra i gang, og for noen er det enklere, og medfører ikke så store forandringer. Men en ting er sikkert; forandringer blir det for de fleste.

Da hele Norge stengte ned i midten av mars, var det mange som følte at verden ble et utrygt sted, et sted fylt av angst og redsel og usikkerhet. Alt ble annerledes, og for veldig mange, inklusiv meg selv, ble jobben stengt nesten fra ene dagen til den andre. Vi ryddet og vasket, med tanke på at det kanskje ble langvarig, og kanskje ikke. Da vi dro hjem fra jobb da, var det som om proppen ble dratt ut. Brukerne reiste hjem, stillheten bredte seg, og skilt med smittevern og STOPP kom opp rundt på hele området.

Som teamleder for kjøkken og spisesal på Beitostølen Helsesportsenter, ble jeg beordret inn på noen møter under permittering, med kun noen få personer tilstede. Det var helt uvirkelig. Folk nærmest listet seg rundt, og vi fikk ikke gå inn på senteret med mindre vi hadde et viktig, avklart med ledelsen, ærend. Møtene hadde en nokså lett tone, med et tungt bakteppe. Ledelsen guidet oss gjennom forskjellige scenarier og mulige utfall av situasjonen. Vi ble klar over alvoret, men uten å bli engstelige. Vi var med på en felles "dugnad" som gjorde at vi alle følte oss veldig viktige og uerstattelige for bedriften, enda vi var permitterte, og måtte ta ut noe ferie. For en gjeng. Hvis noen trenger forbilder, kom til oss, og ta en titt innom administrasjonen vår.

Dette skal jo ikke handle om meg og hva jeg følte, men dette er skryt til ledelsen og styret på BHSS. For maken til ledelse skal man jammen lete lenge etter. Jeg hadde daglig kontakt med folka på mitt team til å begynne med. Men i tillegg til dette, har vi en leder som hver dag, nesten uten unntak, sendte ut et skriv;  en "stubb og status" som alle ansatte hadde tilgang til! Hvor fantastisk er ikke det? Istedenfor redsel, satt vi og følte oss så varmt og hjertelig ivaretatt av bedriften vår. De var oppriktig lei seg for at vi ikke kunne få komme på jobb…..og all den bistand og hjelp vi trengte når vi skulle sende inn søknad om dagpenger til NAV kunne vi få på huset…hver gang vi mistet litt motet, eller ble litt redde for situasjonen vi var kommet opp i, ja så var de der og tok oss imot med støttende ord og oppbacking. I mitt snart femti år lange liv, har jeg aldri opplevd en slik støttende ledelse, som bare vil oss ansatte vel!

Mange turte jo ikke å gå utenfor døra hjemme til å begynne med, men ledelsen ga oss klare retningslinjer for hvordan vi skulle håndtere det, og hva vi kunne, og hva vi burde unngå. På denne måten har vi alle fått en slik tillit til arbeidsplassen vår, at oppstarten nå har gått så fint. Alle har forståelse for progresjonen og for hvorfor ikke alle kan starte på likt. Nå er det tiden for at vi må tenke nytt, og ta helt nye tak, og det gjør vi gjerne, for bak oss står hele ledelsen og bare heier på oss, og gir oss styrke. Sammen skal vi klare dette! Vi har fått greie føringer og retningslinjer, og sammen skal vi gå opp fremtiden, med huset fullt av brukere som har lengta etter å få komme til oss.

Line Holar Onstad, teamleder kjøkken og spisesal BHSS

Leserinnlegget stod først på trykk i Avisa Valdres 04.06.20.