Fagstafetten v/idrettspedagog Siri Kvaale Jordal

Min yrkesgruppe har bred kunnskap om trening, idrett og friluftsliv. Med vår pedagogiske bakgrunn er vi utdannet til å lære bort, organisere og tilpasse aktivitet. Jeg ønsker at mitt arbeid som idrettspedagog skal bidra til at brukere oppnår glede, utfordring, mestring, motivasjon og fysisk utbytte av aktivitet ved BHSS.

 

BHSS sitt hovedvirkemiddel er «tilpasset fysisk aktivitet». For å kunne tilpasse en idrett, lek, aktivitet eller konkurranse må en ta utgangspunkt i forholdet mellom aktiviteten og deltageren. En aktivitet vil alltid stille krav til deltageren gjennom regler, omgivelser eller utstyr. Som idrettspedagoger må vi analysere hva aktiviteten krever av deltageren, og om deltageren har ferdigheter til å oppfylle kravene. Mens en konkurranseidrett ønsker å stille krav om at deltageren tilpasser seg til idretten, er kjernepoenget i tilpasset fysisk aktivitet «å tilpasse aktiviteten slik at den passer til utøverens forutsettinger her og nå» (Morisbak & Standal, 2006).  For å kunne gjøre dette krever det at vi har tilstrekkelig kunnskap om deltagerens kroppslige og kognitive ferdigheter. Som idrettspedagog jobber vi ofte med en fenomenologisk tilnærming til brukere i aktivitet. Der tar vi utgangspunkt i brukerens kroppslige erfaringer og hvordan de opplever å bevege seg i sin kropp (Engelsrud, 2010). Eksempelvis vil en bruker med nedsatt grepsstyrke ha en formening om en ball bør være stor, liten, myk eller hard for å være best egnet til å kaste, eller om han behersker å kaste med en eller to hender. Samtidig kan vi som fagpersoner supplere med ulike tips og løsninger som vi tenker kan være hensiktsmessig. Vi kan i praksis tilpasse en aktivitet gjennom regulering av regler, valg av utstyr, områder, samarbeidspartnere eller arenaer.

For å oppnå en kroppslig utvikling eller læring er vi også opptatt av at den tilpassede aktiviteten skal utfordre deltageren. For å finne ut hvor stor utfordringen skal være kan man ta utgangspunkt i den sosiokulturelle læringsteorien til Vygotsky «den proksimale utviklingssonen» (Imsen, 2008). I denne teorien fokuserer man på at læring og utvikling best skjer dersom nivået på det som skal læres legges mellom det en klarer alene og det en klarer med støtte. Da vil den lærende bli utfordret på et nivå en har gode muligheter til å mestre.

Vi snakker ofte om at mestringsopplevelser kan være med på å skape økt motivasjon og glede for videre deltakelse i aktivitet. Dette er viktig når vi i vårt arbeid ønsker at et opphold ved BHSS skal bidra til at våre brukere kan få en mer aktiv hverdag.

Kanskje du opplevde mestring i bassenget under opphold hos oss, som førte til at du ble motivert for å starte å gå i svømmehallen en gang i uken, eller melde deg inn i en svømmeklubb? Kanskje dette førte til at du etterhvert kjente på økt overskudd i hverdagen? Kanskje du oppnådde bedre fysisk form av aktiviteten som igjen gjorde deg mer selvhjulpen i daglig gjøremål? Kanskje du oppnådde nye mestringsopplevelser, fikk økt tro på egne ferdigheter og ønsket å utfordre deg selv på andre arenaer? Kanskje dette ble starten på en utdanning? Kanskje førte dette til at du ønsket deg, og fikk en jobb? Nå ble det mange «kanskje», og jeg skal ikke hevde at dette var formålet med svømmeøktene på BHSS. Men kanskje dette var bidraget til at du fikk en mer aktiv hverdag, og kanskje var det fordi du opplevde å få delta, bli utfordret og oppnådd mestring i en aktivitet som ble tilpasset deg.

Jeg sender stafettpinnen videre til sykepleier Tor Øystein Kjøs.

 

Siri Kvaale Jordal, idrettspedagog BHSS

 

 

Litteratur:

  • Engelsrud, G. (2006). Hva er kropp? Oslo: Universitetsforlaget.
  • Imsen, Gunn. 2008, 4.utgave. «Elevens verden, innføring i pedagogisk psykologi», universitetsforlaget, Oslo
  • Morisbak, I. & Standal, Ø. F. (2006): Rehabilitering med tilpasset fysisk aktivitet som virkemiddel. I: Kissow, A.-M. & Therkildsen, B (red): kroppen som deltager- idræt og bevægelse i rehabiliteringa. Handicapidrætens videnscenter, Roskilde. S. 146-157