Reisebrev fra Kambodja - FK Norway Exchange Program 2018

Dette var gangen jeg som fysioterapeut fikk mulighet til å øke reiseveien betraktelig for hva som kan kalles ambulerende virksomhet i regi av Beitostølen Helsesportsenter. Der hvor jeg stort sett vanligvis benytter den eksterne virksomheten til å besøke brukere og fagpersoner i deres eget lokalmiljø her hjemme, har jeg altså tatt steget enda lenger ved å reise over flere landegrenser for ankomme destinasjon Kambodsja.

 

Formålet med den nesten 11 dager lange reisen var å følge et pågående FK-prosjekt mellom Sunnaas Sykehus HF og «Persons with disability foundation» (PWDF). Prosjektet har pågått siden oktober 2015 og er et aktivt utvekslingsprogram av fagpersoner for å drive kapasitetsbygging rundt mennesker med ryggmargsskade. Turen var en del av oppfølgingen på prosjektet som snart har pågått i 3 år. I følge planen skal dette avsluttes høsten 2018. Når et prosjekt avsluttes blir det rom for at et nytt kan starte. Denne turen var første ledd i prosessen å se hva Beitostølen Helsesportsenter kan bidra med i lignende prosjekt i fremtiden.

Etter en flytur på knappe 9000 km og en mellomlanding i Bangkok, landet jeg i Siem Reap, en by ettertraktet av eventyrlystne backpackere. En av de største attraksjonene er ruinbyen Angkor, et område som har vært på UNESCOS verdensarvliste siden 1992. Selv om jeg også i noen korte øyeblikk fikk betrakte de flotte templene og ruinene i området, var det et annet møte som satte større spor. Dette møtet foregikk på «Full belly farm» som er en sted hvor personer med funksjonsnedsettelser får muligheten til å bo, lære seg å dyrke mat og av dette kan skape et levebrød i fremtiden. Her møtte vi en 7år gammel jente som har levd med ryggmargsskade i litt over ett år. Hun har fått en lokalprodusert rullestol som hun manøvrerer relativt bra, og er nysgjerrig og blid i møte med oss, som for henne var noen helt ukjente mennesker. Dette var mitt første møte med en ryggmargsskadet i Kambodsja og dette møtet preget resten av turen. Det å møte ei så ung jente med ryggmargsskade fører til at man får lyst til å bidra med å øke forutsetningene for bedre oppvekstsvilkår i fremtiden. Med besøket og den medisinske oppfølgingen overstått, satte vi kursen sørvest mot Battambang. En biltur på 3,5timer gjennom landlige omgivelser med mindre bosetninger. Dette kunne potensielt vært en flott utsikt, men jeg hadde mer en nok med å holde meg fast, da trafikkbildet i Kambodsja mildt sagt er spennende og begrepet HMS neppe eksisterer.

 

Litt svettere, men trygt fremme, besøkte vi det rehabiliteringssenteret for ryggmargsskadde som har vært et av nøkkelpunktene i det pågående FK-prosjektet. På senteret er det plass til mellom 20-25 pasienter, og under vårt besøk var det 19 inneliggende. Rommene her er faktisk en smule større en hva norske sykehus har by på. Det skal dog nevnes at rommene er uten bad, og deles av minst 3 pasienter og deres familier. Sengene er laget av tre og ligner like mye på et stuebord som en seng, en tynn skummadrass på toppen er eneste alternativet for noe trykkavlastning. I desember 2017 flyttet driften av rehabiliteringssenteret hit til dette bygget vi besøkte. Bygget som var nybygd, var stort og flott på utsiden og førsteinntrykket var særdeles bra, men bærer preg av å være lite tilrettelagt for personer med funksjonsnedsettelser. Vi måtte tidvis undre oss over hva som har vært planen med bygget. Vi fikk høre at det var en del ting som først kom på plass etter driften var flyttet hit og at de derfra har utbedret fasilitetene etter hvert som de har sett hvordan det fungerer i praksis. Flere av utbedringene er nok nært knyttet til bidrag fra de norske fagpersonene gjennom utvekslingsprogrammet. Dette gjelder spesielt utformingen av treningsrommet og tilrettelagt baderom for å bedre opprettholdelse av god hygiene, noe som kan sies å være grunnpilar i denne pasientgruppens rehabilitering. Det er imidlertid tydelig for meg nå, hvordan grundig planlegging i forkant kan utgjøre en stor forskjell i det lengre løp.

I Norge irriterer vi oss tidvis over dårlig universell utforming. Men, det ordet eksisterer i hvert fall. I Kambodsja er det flaks om du kommer til noe som er tilrettelagt, og det er sannsynligvis ikke gjort med vilje heller.

Under de besøkene vi hadde på senteret, fikk vi møte og snakke med flere av pasientene som var innlagt. Vi gikk gjennom sykehistorie, samt fikk en gjennomgang av forløpet så langt. Det var først under disse pasientmøtene jeg fikk et lite bilde av hvordan situasjonen er. For det første så oppleves det som helt tilfeldig om man etter en ryggmargskade havner på et rehabiliteringssenter eller ikke. De som havner på dette senteret har som regel kommet hit fordi de har hørt om det selv, og ikke fordi sykehusene sender dem hit automatisk. Noen kommer seg først på rehabilitering 1-2 år etter skaden, og da med alvorlige komplikasjoner vi sjelden ser i Norge. Informasjonen de har med seg fra sykehuset består hovedsakelig av et røntgenbilde av ryggen pluss den informasjonen de selv husker, som selvsagt ikke står nedskrevet i en epikrise. Jeg tør ikke tenke på hvor mye viktig informasjon som forsvinner eller endres på veien. Det er mange grunner til at det er utfordrende å være både pasient og helsearbeider i dette landet. Noe enkelt svar finnes ikke. Jeg vil fortsatt driste meg til å tro at manglende kommunikasjon er et av hovedproblemene. Mange av komplikasjonene og utfordringene som vanskeligjør rehabiliteringen av pasienter, kunne nok være mindre med bedre kommunikasjon. Dette kan sannsynligvis ha sammenheng med mangelen på ressurser og teknologi som kan legge til rette for bedre informasjonsflyt, ikke eksisterer enda. Under et møte på sykehuset Preah Kosamakk i hovedstaden, kom det helt tydelig frem at legene der gjerne skulle ønske at det fantes oppfølgingsplaner som strakk seg lengre enn selve akuttbehandlingen. Så det er ikke viljen det står på.

 

Til tross mine skildringer om et utfordrende miljø, har det skjedd svært positive ting i løpet av de tre årene Sunnaas har vært involvert i prosjektet. Å redusere komplikasjoner som trykksår og urinveisproblematikk har vært et av hovedmålene, som har vist seg å minke i takt med kompetansehevingen til fagpersonene. De norske deltakerne som er utvekslet i avsluttende runde, skal nå intervjue pasientene på hjemmebane for å se om pasientene opplever livskvalitet i hverdagen, og om de har utviklet komplikasjoner etter at de har blitt utskrevet fra senteret. Det er nok ubeskrivelig tøft å overleve med en ryggmargsskade eller annen alvorlig skade i dette landet. I tillegg til å kjempe mot fattigdom og et utfordrende klima, må flere av pasientene jobbe litt mot sin egen tro. 95 % av landets befolkning er Theravada buddhister, og en stor del av deres tro er innlemmet i Karma. Oversatt betyr dette at de selv tror at de fortjener skaden de har fått, og flere søker derfor ikke etter å bli bedre heller. Dette er et eksempel på hvorfor det å forstå landets historie og kultur er så enormt viktig i arbeidet med skape en bedre tilværelse.

 

I tillegg til å møte pasienter og deres familie i eget lokalmiljø, fikk jeg besøke og snakke med flere organisasjoner som jobber med ulike pasientgrupper over hele landet. Fokuset og angrepsvinkelen deres varierte, men flere kunne vise til gode resultater som gir håp i tiden fremover. Jeg reiste ikke ned hit kun for å få en opplevelse for livet. Hovedtanken bak reisen var å se om Beitostølen Helsesportsenter kunne bidra i et nytt prosjekt. Hvorfor skal vi engasjere oss? Om det ikke er nok med det faktum at vi ved slike prosjekt er med på å gjøre verden litt mindre, viser oppsummeringen av tidligere prosjekt at vi i Norge sitter igjen med fagpersoner som har fått utfordringer langt utover hva som er normalt. Dette bidrar til en nasjonal kompetanseheving som pasientene i vårt eget land kan ha stor nytte av. Spørsmålet burde derfor ikke være hvorfor, men hvordan. Hvordan kan vi bygge vår egen kompetanse igjennom å hjelpe andre? FK-prosjektet som snart har pågått i 3 år har bidratt til at den medisinske kompetansen har økt rundt de ryggmargsskadde på senteret i Battambang. Dette er både fantastisk og bra, men fortsatt er det dessverre alt for mange som faller utenfor systemet. Dessuten handler livet om mer enn bare å overleve. Hva skal de som klarer seg gjøre etter akuttfasen? Under de rette premissene vil Beitostølen Helsesportsenter kunne benytte sin unike kompetanse til å tilrettelegge for mestring, aktivitetsglede og utvikling. I løpet av denne reisen har det virkelig gått opp for meg at aktivitet og deltagelse er viktig, uansett hvor du befinner deg i verden.

 

Her kan du se film om FK Norway Exchange Program 2018 og turen til Kambodja.

  

Henrik Jansson

Fysioterapeut